Mens jeg satt og lagde fredagsfavoritter i dag, satt jeg også og ventet på 2.klassingen min – som skulle gå alene hjem fra skolen sammen med en kammerat. 

Første gang han gikk alene hjem, var i går!!

Da det begynte å nærme seg en halvtime siden han gikk, begynte jeg kjenne uroen i magen. 

Ringte SFO som sa de var gått med en gang, dvs faktisk nesten 35 minutter siden – turen hjem tar max 20-25 minutter. 

Kledde på meg og 4åringen, og dro han ettermeg for å lete etter de to store guttene. 

Møtte mange barn på vei hjem, men ikke dem. 

Ropte meg hes…men ingen svar!

Ringte SFO igjen og fikk bekreftet at guttene hadde fått beskjed om å gå hjem til OSS og ikke til kammeraten. 

Mamman til kammeraten kastet seg i bilen for å hjelpe med å lete. 

Jeg gikk hjem igjen for å se om de hadde gått en annen vei.

Men nei ingen gutter der. 

Så ringte telefonen. 

En nabodame hos kammeraten til min sønn hadde møtt de, og ringt faren hans….da hadde de sittet der ute i over 40 minutter….

Heldigvis endte det godt, men jeg må innrømme at hjertet dunka kraftig og pulsen gikk høyt en stund her.

Jeg er litt motstander av at så små får mobiltelefon, men må innrømme at jeg plutselig fikk lyst til å gi han en!

 

 

 

Advertisements