Jeg peleier ikke dele så mye om hva som skjer i familien min her på bloggen, men de som kjenner meg godt vet at barna mine har vært mye syke.

Jeg har to gutter, en i barnehage og en på skolen i 2.klasse.

Denne gangen var det minsten.

I våres hadde han en 4-5 episoder hvor han enten besvimte eller bare ble svimmel, uvel, grønn, blek og kaldsvettende.

Jeg trodde det kanskje skyldes sult, fordi alle episodene fant sted en 30-45 minutter før normal spisetid.

Faslegen sendte oss i våres til ekg for å sjekke hjerte – alt var heldigvis fint.

I sommer kom innkallelse til sykehuset for å sjekke blodsukkeret i et døgn.

Han var så flink den lille gutten min i forrige uke da vi var inne, stakk fram fingeren til sykepleierene så de kunne stikke han og måle blodsukkeret.

Tok blodprøve i armen uten å mukke (med emla plaster da) første gang – andre gang maste han på om ikke sykepleieren kom snart så han kunne ta blodprøve – for tenk han GLEDET SEG TIL DET – ja skjønn det den som vil.

Ny lekekammerat fikk han også, en annen liten gutt på rommet vårt.

Halv ni om kvelden var det racerbane inne på rommet vårt. Bilene føk i alle retninger.

Selv på natta kom de og stakk han i fingeren, gikk helt fint det også!!

Neste morgen var i endelig ferdig med døgnmålingen.

Alt var bra!

Skulle bare ta en tisseprøve til og en EEG – bare for å utelukke epilepsi.

Var ikke noe problem å få på elektroder over hele hodet takket være fantastiske sykepleiere!!

Men å skulle legge seg ned på en benk med de, og lukke øynene var han ikke mye for.

«Jeg klarer ikke lukke øynene» – hvor mange ganger har jeg ikke hørt det før når han skal sove om kvelden og jeg ber han hvile og lukke øynene 🙂

Han fikk en liten bit gasbind over øynene og så gikk det greit.

Jeg satt og leste en bok for han.

Plutselig rykket det til i hele den lille kroppen – han hadde sovna – noe han ikke måtte faktisk.

Han var vanskelig å vekke, ikke så rart med tanke på racerbilkjøringa kvelden før.

Da jeg endelig fikk liv i han gikk han totalt bananas. Han gråt, ville vekk, ville reise seg opp – men kunne ikke pga ledningene.

Ropte at han hatet sykehuset, virkelig krampegråt.

Kanskje en reaksjon på alt dagen før? Jeg vet ikke.

Men det tok lang tid å ro han ned igjen.

Etter undersøkelsen fikk vi endelig reise hjem – mormor og morfar hentet oss! LYKKE !!!

Regnet IKKE med å høre noe på noen uker når blodprøver osv var ferdige, derfor støkk det litt i meg da jeg så et Drammens nummer på mobilen min dagen etter.

Det var legen; på EEG`en hadde de sett noe som kan bety epilepsi, men det kan også være ingenting….men de ville ha oss inn på ny EEG.

En EEG hvor han skal være våken en hel natt før undersøkelsen, og han skal være våken under første del for så og sove under resten av målingene….

Der gikk resten av arbeidsdagen min fløyten, heldigvis var undervisningen over.

Jeg ble totalt lam, men kjente samtidig en kjent følelse jeg gikk mye med for noen år siden – stress og uro over at barna var syke.

EPILEPSI!!  hva betyr det liksom – det kan vise seg på mange ulike måter, ulike grader, jeg tenkte på alle de barna jeg har jobbet med som har vært psykisk og fysisk handicappede som har hatt epilepsi, mange tanker for gjennom hodet mitt.

Jeg fikk henta guttene mine på skolen og barnehage.

Resten av kvelden gikk med foran pc hvor jeg leste om epilepsi, diagnostisering, behandling osv.

Som fysioterapeut kan jeg den medisinske terminologien, men selv dette hadde mange ord jeg syntes var vanskelig.

Jeg pløyde meg gjennom artikkel etter artikkel, nettside for nettside…

Jeg vet nå at EEG kan vise tegn på epilepsi uten at det betyr at man har det – det er jo en betryggende tanke.

Likevel tror jeg ikke at jeg får ro i mammasjelen før vi har vært inne til ny EEG undersøkelse.

Jeg håper bare at det skjer fort fort fort!!

Advertisements